Skogens ro...

Mandag (vi hadde gledet oss hele helga, men ville vente til mandag for å slippe unna alle menneskene) satte vi kursen for Nordmarka, Oslos villmark, muligheten for frisk luft og naturopplevelser nesten mitt i byen.. Forventningene var store da vi gikk på t-banen.. T-banevogna var full av hostende mennesker og en som fortalte på telefon til noen at han hadde vært hos legen i tilfelle han hadde svineinfluensa.. Jeg klarte å holde panikken på avstand.. Helt til vi kom til Besserud.. Da gikk plutselig ikke banen lenger, vi måtte over i en buss, en liten, trang buss med alle disse hostende menneskene.. Panikken kunne ikke lenger holdes tilbake, jeg skulle ikke på den bussen med min lille Oskar. Turen i skogen så ut til å være over lenge før den hadde begynt. Stemningen var heller laber.. Torgeir som er vant til mine utbrudd taklet det hele veldig fint, og etter litt godsnakk
havnet vi på neste buss som var mindre trang og uten alle disse hostende menneskene.. Så vi endte faktisk opp på Frognerseteren.. Og da var det tid for amming, så skogsturen vår startet med kaffe og kake på Frognerseteren kafe.. Sånn er det når man nesten er i byen..

Så.. etter en fin stund på kafe, var vi veldig klare for å komme oss ut i skogen og kjenne roen komme over oss.

Vi satte ufor korketrekkeren, men ble fort nesten overfalt av anleggsmaskiner, så vi snudde, lysløypa til Sognsvann måtte være bedre, men også her slet vi med å komme fram.. trusler om sprenging, og store gravemaskiner overalt. Hvor er skogens ro??

Vi kjempet oss forbi hindringene og ga ikke opp...

Det ga resultater.. etter mange timer på tur fant Torgeir endelig skogens ro!!

Etter enda flere timer nådde vi endelig Sognsvann, og ammingen kunne ikke utsettes lenger.. Sånn er det når man har blitt småbarnsforeldre..

Men jammen var det en fin tur likevel, til slutt.. Heldigvis skulle de ikke pusse opp hele Nordmarka på samme tid.. :)